Personal,  Travel,  Wine

Komplett lykke på en fortauskant

Frankrike. Kilometer lange vinkjellere 40 meter under bakkenivå. En støvete gammel Ghampagne Grand Cru 1961 sprettes, langt under bakken, der alt er helt stille. Boblene reflekteres i det duse gule vegglyset montert langs kalkveggene. Jeg vet ikke om jeg drømmer eller opplever dette i virkeligheten. Smaken forsterkes av lukten av kjeller. Flaskene ligger i tusentalls innover de buede gangene. Med champagneglasset i hånden går vi forbi historie som strekker seg tilbake til 1769. Mannen som nettopp fylte glasset mitt er syvende generasjons vinmaker. Han er direkte avkom av en av de som var med å starte Champagne slik vi kjenner det i dag. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er heldig.

Italia. Castello Grinzane Cavour. Slottet står høyreist og viser seg frem som regionens store stolthet. Porten åpnes og en rakrygget hovmester tar oss i mot. Vi ledes opp lange murtrapper og ønskes velkommen inn i det som i en av slottes store saler er en Michelin Restaurant. Vi er tre personer. Vinmakeren, hans datter, og meg. Bordet vi plasseres ved er så stort at vi må prate høyt for å høre hverandre. Rett etter rett serveres med tilhørende viner fra de beste vinhusene i Piemonte. Skulle ønske jeg ikke var så ung, at jeg heller fikk oppleve dette nå. Jeg har en tanke om at jeg hadde satt enda mer pris på øyeblikket. Eller er det bare sånn, at ved å våge seg inn i retrospektive tanker så skulle man ønske man satt enda mer pris på det? Etter dessert får vi omvisning på slottet. Historie som strekker seg tilbake 1350 utfolder seg rett foran øynene på meg. Jeg innset at ikke alle får denne muligheten. At jeg er veldig heldig.

Portugal. Min samboers tante var labansvarlig på et av Madeiras største vinhus. Vi skal på omvisning og i det hun åpner døren slår den søte lukten av Madeira på fat oss. Vi geleides inn inn på kontoret hennes. Det var visst ikke helt protokoll, å ha besøkende akkurat der. Men vi bare måtte prøve noe hun hadde spart til vi kom. Hun henter tre glass og opp av skuffen løftes en Madeira Bual 1965. Vi skåler og drikker resultatet av druer som ble høstet rundt den tiden pappa bestemte seg for å reise utenlands og bli sykkelproff. Rundt den tiden mamma lekte med dokker og lagde hytter i stua med søsteren sin. Det er så enormt lang historie i et glass. Vi skåler, før vi går videre til det enorme rommet der vinen lagres på store tanker. Lukten er ikke til å ta feil av. Tanten til samboeren min danser mellom tankene så den hvite lab-frakken hennes flagrer. Fred over hennes minne. Jeg tar på en tank som lekker en søt tjære ut av treverket. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg må være ufattelig heldig.

Italia. Vi går gjennom trange humpete gater i den lille landsbyen pappa bor i. Lazio i Italia har en litt røff, upolert stil. Det klassisk italienske her er, med unntak av Roma, ikke særlig pompøst eller smykket med statuer og gull. Det er i utgangspunktet en litt fattig region som bærer preg av at alle småbyer i lang tid har måttet betale høye skatter og avgifter som har gått rett til hovedstaden. Rundt hjørnet roper en eldre herremann etter oss. Vil dere komme inn og ta en matbit? Jøss, er dette i det hele tatt en restaurant tenker jeg. Nei, i dag er fin dag, sett dere ute sier mannen. Utenfor døren hans står vi på en smal fortauskant med sprukken asfalt. Ut kommer han med et lite rundt bord og to forskjellige plastikkstoler. Sønnen min Hugo må pent finne seg i å sitte på fanget. Her får vi ikke anledning til å bestille noe som helst, kona som står på kjøkkenet lager det som lages kan den dagen og det er bare å ta i mot. Ferske råvarer og grønnsaker fra egen hage blandes i tomatsaus. Hun koker pastaen helt perfekt al dente. På bordet slenger mannen er karaffel med «vino da tavola» så det skvulper over og etterlater rødvinsmerker på hele den hvite papirduken. Etter smaken å dømme har kanskje innholdet stått åpent en dag for mye. Muligens er det blanding av rester fra flere viner. Jeg vet ikke, det har ikke noe å si. Hugo gaper over en gaffel surret i pasta og tomatsaus. Han tygger og tygger før han bryter ut i en latter av glede, med tomatsaus i hele ansiktet.

Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er verdens heldigste.

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Notify of