• Parenthood,  Personal

    In The Name of Wine

    Selv om startskuddet skulle gå for alvor første kalenderdag i august hva gjelder både blogginnlegg, jobb, vinsmakinger, og studier, så skjedde altså det som virker til å være en gjenganger for flere enn meg. Livet! Jepp, det var tidvis lett å sitte på sin høye hest i juli, og skrive instaposter fra stranden om hvordan alt skal skje så veldig fra august.

    Make no mistake, det ovennevnte skal selvsagt gjøres. Livet går sin vante gang og man kan jo ikke slippe alt man har i hendene. Men jeg har denne uken blitt utsatt for noe så undervurdert og nedhysjet som barnehagetilvenning. Altså, hva er dette for et opplegg? Ikke visste jeg at mammahjertet skulle rives ut, bli kastet og sjonglert rundt som det har blitt de siste dagene. Korte dager, sykling tur-retur, svett under hjelmen, og gråtende barn. Muligens heter det ikke tilvenning uten grunn. Og timeplanen som i utgangspunktet var full denne uken har vi bare satt en stor rød strek over. Alle mann på dekk og fullt fokus på vår lille halvannetåring som sårt har trengt en myk start. Heldigvis ser vi at det nå på dag åtte, går mye bedre, takket være en iherdig innsats av en tipp topp barnehage, mor, far, og lillemann selv.

    Utrolig nok har jeg fått unnagjort noen ting mellom slagene, og selv om jeg ikke kan skryte på meg mer enn et par leste sider i WSET boken min (les mer om min vinutdanning her), og «kun» et vinglass testet, så er det om ikke annet en mager trøst at noe er gjort. På tirsdag fikk jeg et ekstra hyggelig avbrekk og ikke minst en utrolig fin samtale med grunderen bak Bordglede. Til min store glede (og overraskelse) inviterte hun meg til å gjeste hennes podcast Bryllupsglede.

    Der fikk jeg ganske så frie tøyler til å snakke om hvilken rolle vin og alkohol spiller i en sånn setting. Jeg gleder meg over å kunne dele med dere at denne damen er på vei til å ta bryllups-Norge med storm. Hun leies for tiden inn til både det ene og det andre prosjektet og begynner å bli et anerkjent og respektert ansikt i bransjen. Sitter du med en forlovelsesring på hånden og skal hoppe ut i planlegging om litt? Sett for all del av noen minutter til å sjekke ut Borgledes nettside, eller deres instagram her.

    Avslutningsvis vil jeg poengtere at det kanskje ikke er dette som anbefales aller mest for småbarnsforeldre, men når ting koker litt så er det enklest for meg å hente inn ekstra tid fra det området i livet som uansett har fått kjørt seg litt siden fødsel. Du gjettet riktig, jeg snakker selvsagt om søvn. Så der, det var mitt bidrag til foreldretips, og det var vel kanskje av det mer ulogiske slaget. Nu vel, noen ganger må man bare strekke strikken der det er mulig, og i skrivende stund sitter jeg i sofaen, det er midnatt, vinbøker ligger slengt rundt meg, Macen på fanget, og to halvskrevne innlegg ferdigstilles. Akkurat i det jeg skulle til å sette punktum her oppdager jeg at jeg har på to forskjellige sokker. Det er i mitt tilfelle det ultimate tegn på at det går en kule varmt. Til gjengjeld holder jeg på med det jeg liker aller best, og jeg har nettopp fylt opp et av vinkursene jeg holder i Oslo i høst. Akkurat det er verdt hvert minutt jeg er våken på overtid en torsdags kveld.

  • Personal,  Wine

    Uncorked summer!

    Det er godt å være tilbake! En direkte konsekvens av det varme været som vi har hatt i det siste virker til å være at dagene lett flyter over i hverandre. Selv om hverdagen allerede er tilbake for mange observerer jeg at jeg ikke er alene om å dra på spontanturer til hytta, pakke med middagen og ta med på stranden, legge sønnen min alt for sent, og ikke helt ha kontroll på hvor vidt det er hverdag eller helg. Kanskje har vi som et ellers til tider ekstremt disiplinert folkeslag godt av å løsne litt på beltespennen, la barna leke i vannet til sent på kveld, spise is hver dag, og sprenge budsjettet med ferske jordbær og sushi take-away når vi egentlig burde dratt hjem og lagd mat.

    Selv tenker jeg at en kald og mørk høst kommer fort nok. Derfor kjenner jeg ikke på en nevneverdig dårlig samvittighet når jeg i skrivende stund spiser sommerens hundrede Royal trippel sjokolade is. Likevel er det alltid en liten (vel å merke hyggelig) alarm som går i hodet mitt i det juli går over til august. Her kommer måneden som for veldig mange betyr skolestart, oppstart i barnehage, og på jobb. Jeg tror jeg har nevnt det før, men sier det igjen, mitt personlige «nyttår» starter ved inngangen til sommerferien, og august er som regel alltid tiden der startskuddet går for min del hva gjelder nye prosjekter, jobb, og endringer i livet ellers. Gjennom sommeren har jeg kombinert ferie med en del jobbing bak kulissene. Arbeid med vin og alkohol i Norge kommer nemlig ikke uten visse regler og mulige interessekonflikter. For ikke å nevne et strengt reklameforbud. Dette er viktige punkter vi selvsagt skal respektere. Da jeg flyter litt over i flere sider av bransjen må jeg være tydelig og klar på hvor jeg setter foten, og ikke minst med det du leser akkurat nå, svarte bokstaver på hvit bakgrunn.

    Heldigvis har jeg funnet utrolig fine løsninger for å kunne fortsette med det jeg liker best, vin. Det gjelder også her, og jeg ser frem til å servere deg det ene innlegget etter det andre nå i høst. Blant temaene du finner her i ukene fremover er vinglass, viner for nybegynnere, norsk drikkekultur, og ansvarlig alkoholkonsum. Jeg vil også bevege meg inn på et betent tema, nemlig amming og drikking.

    Sistnevnte er noe jeg har resonert mye rundt i sommer. Jeg har alltid vært brennende interessert i drikkekulturer, særdeles den norske, som sett med europeiske øyne ser ut til å skille seg ganske så nevneverdig ut. Hva er det som gjør at vi har helt egne kontekster der ravfyll er helt greit (les: forventet), mens det å ta seg et glass vin til middag en mandags kveld kan bli kritisert opp og ned i mente. Jeg klør i fingrene bare av å skrive om det, og vil dele både en og to tanker rundt nettopp dette temaet.

    Når det er sagt, så kommer det kanskje ikke som noe stor overrasskelse at jeg har testet litt forskjellig flytende innhold på flaske gjennom sommeren. Siden tiden i sommer i stor grad har strukket til har jeg også kunnet gjøre det jeg liker aller best, kombinere mat og vin. Stay tuned i morgen for oppskrift på en super enkel og crisp salmalaks salat. Til den drakk jeg en nydelig og frisk Cremant de Bourgogne. Hvorfor denne vinen med millioner av bobler passer til så og si alt forklarer jeg deg i morgen.

    Cheers!

  • Personal,  Travel,  Wine

    Komplett lykke på en fortauskant

    Frankrike. Kilometer lange vinkjellere 40 meter under bakkenivå. En støvete gammel Ghampagne Grand Cru 1961 sprettes, langt under bakken, der alt er helt stille. Boblene reflekteres i det duse gule vegglyset montert langs kalkveggene. Jeg vet ikke om jeg drømmer eller opplever dette i virkeligheten. Smaken forsterkes av lukten av kjeller. Flaskene ligger i tusentalls innover de buede gangene. Med champagneglasset i hånden går vi forbi historie som strekker seg tilbake til 1769. Mannen som nettopp fylte glasset mitt er syvende generasjons vinmaker. Han er direkte avkom av en av de som var med å starte Champagne slik vi kjenner det i dag. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er heldig.

    Italia. Castello Grinzane Cavour. Slottet står høyreist og viser seg frem som regionens store stolthet. Porten åpnes og en rakrygget hovmester tar oss i mot. Vi ledes opp lange murtrapper og ønskes velkommen inn i det som i en av slottes store saler er en Michelin Restaurant. Vi er tre personer. Vinmakeren, hans datter, og meg. Bordet vi plasseres ved er så stort at vi må prate høyt for å høre hverandre. Rett etter rett serveres med tilhørende viner fra de beste vinhusene i Piemonte. Skulle ønske jeg ikke var så ung, at jeg heller fikk oppleve dette nå. Jeg har en tanke om at jeg hadde satt enda mer pris på øyeblikket. Eller er det bare sånn, at ved å våge seg inn i retrospektive tanker så skulle man ønske man satt enda mer pris på det? Etter dessert får vi omvisning på slottet. Historie som strekker seg tilbake 1350 utfolder seg rett foran øynene på meg. Jeg innset at ikke alle får denne muligheten. At jeg er veldig heldig.

    Portugal. Min samboers tante var labansvarlig på et av Madeiras største vinhus. Vi skal på omvisning og i det hun åpner døren slår den søte lukten av Madeira på fat oss. Vi geleides inn inn på kontoret hennes. Det var visst ikke helt protokoll, å ha besøkende akkurat der. Men vi bare måtte prøve noe hun hadde spart til vi kom. Hun henter tre glass og opp av skuffen løftes en Madeira Bual 1965. Vi skåler og drikker resultatet av druer som ble høstet rundt den tiden pappa bestemte seg for å reise utenlands og bli sykkelproff. Rundt den tiden mamma lekte med dokker og lagde hytter i stua med søsteren sin. Det er så enormt lang historie i et glass. Vi skåler, før vi går videre til det enorme rommet der vinen lagres på store tanker. Lukten er ikke til å ta feil av. Tanten til samboeren min danser mellom tankene så den hvite lab-frakken hennes flagrer. Fred over hennes minne. Jeg tar på en tank som lekker en søt tjære ut av treverket. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg må være ufattelig heldig.

    Italia. Vi går gjennom trange humpete gater i den lille landsbyen pappa bor i. Lazio i Italia har en litt røff, upolert stil. Det klassisk italienske her er, med unntak av Roma, ikke særlig pompøst eller smykket med statuer og gull. Det er i utgangspunktet en litt fattig region som bærer preg av at alle småbyer i lang tid har måttet betale høye skatter og avgifter som har gått rett til hovedstaden. Rundt hjørnet roper en eldre herremann etter oss. Vil dere komme inn og ta en matbit? Jøss, er dette i det hele tatt en restaurant tenker jeg. Nei, i dag er fin dag, sett dere ute sier mannen. Utenfor døren hans står vi på en smal fortauskant med sprukken asfalt. Ut kommer han med et lite rundt bord og to forskjellige plastikkstoler. Sønnen min Hugo må pent finne seg i å sitte på fanget. Her får vi ikke anledning til å bestille noe som helst, kona som står på kjøkkenet lager det som lages kan den dagen og det er bare å ta i mot. Ferske råvarer og grønnsaker fra egen hage blandes i tomatsaus. Hun koker pastaen helt perfekt al dente. På bordet slenger mannen er karaffel med «vino da tavola» så det skvulper over og etterlater rødvinsmerker på hele den hvite papirduken. Etter smaken å dømme har kanskje innholdet stått åpent en dag for mye. Muligens er det blanding av rester fra flere viner. Jeg vet ikke, det har ikke noe å si. Hugo gaper over en gaffel surret i pasta og tomatsaus. Han tygger og tygger før han bryter ut i en latter av glede, med tomatsaus i hele ansiktet.

    Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er verdens heldigste.

  • Personal

    Acrofobi – ut av komfortsonen!

    Jeg har valgt en vei i livet som gjør at jeg på nesten daglig basis opererer utenfor min egen komfortsone. Det er i stor grad knyttet til mine noe ukonvensjonelle valg i karriere, utdanning, og privatliv. Til sistnevnte, jeg påstår ikke at det var helt vanvidd å få barn i en alder av 27 år. Sånn sett er man kanskje i sin beste alder. Men i området jeg bor er gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende ganske mye høyere, og det ser nesten ut til å gå sport i at både karriere, høy inntekt, hus, mann, og bil, skal være på plass før man i det hele tatt tenker i de baner.

    For meg var det så motsatt som det overhodet kunne bli. I dag er jeg evig takknemlig for valget om å bære frem sønnen min. Han er i dag 16 måneder og har både skjerpet fokuset mitt og påvirker målene jeg setter meg. Effektiviteten kan ikke måles med «før barn» og tanken på at jeg så vidt har bikket 40 år når han skal konfirmeres gleder meg enormt. Samtidig er jeg så ydmyk over faktum at jeg i det hele tatt kunne få barn og vet at jeg er heldig.

    Selv om jeg pusher grenser hele tiden, er det likevel lite utenfor komfortsonen som gir meg ren dødsangst. Greit, så kan det knyte seg i magen fra tid til annen, og jeg har vært gjennom mer enn én tøff samtale og situasjon som kan stjele nattesøvnen i dager etter. Men det er noe som plager meg som er et tilbakevendende problem. Det besøker meg om natten i nesten hvert eneste mareritt. Det kan dukke opp ut av ingenting, bare tanken på det og jeg blir svett i håndflatene og under føttene.

    Høydeskrekk! Også kjent som acrofobi. Ingenting får adrenalinet til å pumpe og musklene til å spenne seg mer. I går «kvinnet jeg meg opp» og dro med samboer og en kompis på Oslo Klatresenter. Der fikk jeg møtt på min store frykt. Bestemte meg med en gang for å give it a go, og teste om mentale teknikker jeg har lært meg også fungerte oppe i veggen mens det står på som verst. Det kan jeg melde om fungerte sånn delvis. Men jeg pushet meg lenger for hver gang! Jeg kjente adrenalinet hamre i hvert fall 5 ganger i løpet av disse to timene. Det er jo en stressreaksjon kroppen ikke har godt av i store mengder over lengre tid, men, jeg tror at det kan ha positiv effekt fra tid til annen!

    I dag våknet jeg med et klarere hode enn på lenge. Jeg føler meg kvikk, «sharp», og sterk. Det var faktisk utrolig gøy å pushe egne grenser på et område som ellers tar ganske stor plass i livet. Oslo Klatresenter anbefales på det sterkeste, og er du en som meg, som aldri har tatt på en klatrevegg, fortvil ikke. De har egne instruktører på stedet som jevnlig går over rutiner og hjelper til. Jeg skal tilbake.

    God søndag!

  • Personal

    Alle veier fører til Rom?

    Mitt favorittordspråk! Mest av alt fordi det er så veldig sant. Hvis du ser mulighetene vel og merke. I mitt tilfelle har jeg aldri valgt «skiltet vei» til Rom. Stort sett hele livet har jeg tatt stier, snarveier, omveier, bomveier, samt noen u-svinger. Sistnevnte har det vært flere enn et tilfelle av, men jeg smykker meg meg tittelen «learning by doing».

    Selv om det til tider kan være kronglete fører noen ganger disse veiene også til noe veldig bra. Som for eksempel når din egen skrivekløe og sult på å skape en litt alternativ vinblogg blir plukket opp av en som kan hjelpe deg godt på vei. Tidligere i år kontaktet jeg Anne Brith Davidsen og var heldig å få være med på et prosjekt som går nå og over en tid fremover. Dette innebærer blant annet kursing i diverse SoMe kanaler og support i oppstart av blogg. I tillegg har jeg tilgang på et veldig bra teknisk support og støtteapparat. Ikke noe tull med denne damen altså. Jeg er stor tilhenger av personer som er litt unorske, tørr å satse, tenke utenfor boksen, og gi litt dengen i hva alle andre måtte si om det. Dette er egenskaper jeg selv håper jeg plukket opp til en viss grad etter å ha bodd i Italia noen år. Anne Brith som er nordlending og har bodd mange år i Nederland, har disse egenskapene på høygir. I tillegg er hun alenemamma til 4. Need I say more?

    Selv om denne bloggen er i oppstartsfasen og jeg trenger et par formaliteter på plass før dere får noen skikkelig gode vin-hacks og anbefalinger, så er arbeidet godt i gang. For mange starter et nytt år og en ny epoke med tilhørende forsett 01 januar. For meg er det før og etter Sankthans som gjelder, det er noe med naturens eget nyttår som minner oss på at endringer er på vei. Solen snur og det samme gjør jeg. Nå er det fokus på å bedre det som er bra og eliminere det som tynger, krysse ting av listen, jobbe mot nye mål, og ta viktige avgjørelser. Apropos solen, heldigvis er ikke konsekvensen av Sankthans like brå og brutal som følelsen av å komme tilbake til jobb og hverdag 02 januar etter juleferie og nyttårsfeiring. Sankthans lar oss nyte både lys, sol, og sene kvelder i mange uker til. Foreløpig er det nettopp dét som har plass i kalenderen min fremover! Sammen med masse blogging, og vin, så klart.

    Cheers!

  • Personal

    Uncorking the blog

    Her er jeg, Ida, et stolt medlem av millenniumsgenerasjonen siden 1990. Jeg har jobbet med vin i hele mitt så langt yrkesaktive liv, og har snart vært innom alle sider av bransjen. I denne bloggen vil du finne vin som et hyppig tilbakevendene tema, og jeg vil forsøke å ufarliggjøre vin, slik at kanskje nettopp du vil bli fristet til å starte din egen lille reise inn i vinverden, uten å la deg stoppe av tanker som at det er for vanskelig eller komplisert. Det er det nemlig ikke! Omfattende? Så absolutt. Spennende? Mer enn du aner.

    Du vil også lese om hvordan jeg drifter hverdagen som småbarnsmor, samboer, skribent, vin-student, og reise-entusiast. Jeg har opplevd perioder i livet der 16 timers arbeidsdager, uteliv, reising, og trening, har gått smertefritt. Perioder der jeg tilsynelatende hadde energi på topp. Siden 2017 har jeg derimot blitt overrasket et par ganger med akutt alvorlig sykdom som har slått meg ut i måneder, der så å si alle aspekter i livet har blitt satt på vent. Dette har i senere tid tvunget meg til å stille spørsmål om hvorvidt livet var så balansert og under kontroll som jeg skulle ha det til.

    I etterkant av disse episodene, spesielt etter å ha blitt mor, leser jeg det meste jeg kommer over av work-life-balance relaterte blogger og kanaler på SoMe, og er nå på evig jakt etter å finne den optimale rytmen.

    Jeg synes det er verdt å nevne at jeg også har svart belte i matkonsum, og vil fra tid til annen pynte bloggen med noen herlige retter fra mine år i Italia. Pang, der gikk startskuddet for bloggen! Litt om forarbeidet kommer i fremtidige innlegg. Med meg på laget har jeg nemlig en av Norges råeste forettningskvinner som i tillegg er en ringrev i bransjen. Dette skriver jeg mer rundt om ikke lenge. I mellomtiden er du velkommen til å følge meg på instagram under kontoen @lifeuncorcked

    Sees i neste innlegg – Cheers!