• Travel,  Wine

    Rødvin i varmen?

    Selv om temperaturen i skrivende stund måler 29 grader og luftfuktigheten pusher 100% så er det en type vin lokalbefolkningen her på Madeira ser ut til å foretrekke. Kanskje noe overraskende, men det er altså rødvin det går i, selv i dette været. Man skulle kanskje tro en frisk og lett perlende Vinho Verde gjorde susen på varme dager som nå, men en klassisk gjenganger her nede er rødvin og da gjerne fra Alentejo i Portugal. Alentejo ligger på sørspissen av fastlandet og er sånn sett Madeiras nærmeste nabo.

    Du kan muligens gjette deg til hva vinen i all hovedsak blir så langt sør i europa som det. Varmt og solfylt klima fra blomstring til innhøsting gir fruktige viner, og Alentejo er intet unntak. Selv om vinregionen dekker en tredjedel av hele fastlandet er antall soldager høyt stort sett over hele regionen. Området er delt opp i 8 underregioner, som kombinert produserer noen av de mest «publikumsvennlige» vinene i Portugal. Fellesnevneren er varme, rike, og solmodne viner, som er letdrikkelige på den gode måten.

    Dette ser ut til å slå an her på øya, og med tanke på hvilket kvalitetskjøtt de har tilgang på her nede så kan jeg i grunn forstå hvorfor. En av de mest tradisjonelle rettene i Madeira er Espetada, kjøtt som grilles på lange grillstenger. Vi snakker kortreist kjøtt fra kyr som beiter gress året rundt. Smaken er upåklagelig, du kan nærmest smake at dyrene har hatt det godt. I tillegg har jeg litt mindre dårlig klima-samvittighet ved konsum av kjøtt her nede. Selv om jeg aldri får nok av skattekisten med sjømat som omringer øya, så er Espetada utvilsomt en god nummer to. Da er jeg enig med portugiserne her nede, dette faller det seg helt naturlig å drikke rødvin til, og gjerne en Alentejo! I Vinmonopolets sortiment ligger det omlag 15 tilgjengelige rødviner og 2 hvite fra regionen. Bruk søkemotoren på polets nettside og finn en du kan teste enten til innspurten av grillsesongen, eller til høstens kjøttretter.

    Nå skal jeg avlsutte innlegget for vi skal avgårde og spise nettopp Espetada, litt lenger opp i høyden bak Funchal. Følg meg gjerne på instagram @uncorcked.no for oppdatering fra lunsjen!

  • Travel,  Wine

    Undervurdert Atlanterhavsvin

    For om lag 5 millioner år siden tittet det for første gang en vulkansk bergart opp fra havoverflaten et godt stykke ut i Atlanterhavet. Det som vi i dag kjenner som øya Madeira så dagens lys. Det tok lang tid før øya sto «ferdigstilt», og faktisk er det funnet spor etter vulkansk utbrudd så sent som for 6450 år siden. Men i dag kan vi vel si at Madeiras fødsel er over for lengst. Og i mine øyne er det noe av det vakreste jorda har skapt.

    Vel, øya var altså et faktum, men den skulle stå uoppdaget for våre forfedre helt frem til tidlig 1400-tall. Og la meg fortelle deg hva som skjedde i mellomtiden. Det ble grønt. Veldig grønt. Atlanterhavets perle, grønne paradis, «skogøya». Med et perfekt subtropisk klima har denne steinen midt i havet vært et eldorado for alt som kan vokse av planter og trær. Og ja, det inkluderer selvfølgelig også vinstokker. I skrivende stund sitter jeg på sørsiden av øya med utsikt over hovedstaden Funchal og kjenner meg ekstremt ydmyk over å kunne kalle dette vårt andre hjem.

    Egentlig har jeg alltid synes det har vært vanskelig å knytte øya Madeira til Europa. Ikke bare fordi den ligger utenfor Afrikas vestkyst og sånn sett er isolert, men øya i seg selv er et helt eget univers. Den har som nevnt en vill natur å by på, men kulturen er også ganske så unik. Sistnevnte er noe som i mine øyne ser ut til å være gjentagende for øysamfunn generelt. Så, hva har denne øya å tilby deg ellers? Listen er lang, men for min del er den alltid best fortalt gjennom glasset. Her produseres nemlig en vin som ikke er spesielt godt kjent i Norge, men som er helt på nivå med øya som sådan; vill, vakker, og unik.

    Jeg er snart tilbake med en oppfølger! I mellomtiden kan du gjerne følge meg på @uncorcked.no for oppdateringer fra denne Atlanterhavsperlen.

  • Personal,  Travel,  Wine

    Komplett lykke på en fortauskant

    Frankrike. Kilometer lange vinkjellere 40 meter under bakkenivå. En støvete gammel Ghampagne Grand Cru 1961 sprettes, langt under bakken, der alt er helt stille. Boblene reflekteres i det duse gule vegglyset montert langs kalkveggene. Jeg vet ikke om jeg drømmer eller opplever dette i virkeligheten. Smaken forsterkes av lukten av kjeller. Flaskene ligger i tusentalls innover de buede gangene. Med champagneglasset i hånden går vi forbi historie som strekker seg tilbake til 1769. Mannen som nettopp fylte glasset mitt er syvende generasjons vinmaker. Han er direkte avkom av en av de som var med å starte Champagne slik vi kjenner det i dag. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er heldig.

    Italia. Castello Grinzane Cavour. Slottet står høyreist og viser seg frem som regionens store stolthet. Porten åpnes og en rakrygget hovmester tar oss i mot. Vi ledes opp lange murtrapper og ønskes velkommen inn i det som i en av slottes store saler er en Michelin Restaurant. Vi er tre personer. Vinmakeren, hans datter, og meg. Bordet vi plasseres ved er så stort at vi må prate høyt for å høre hverandre. Rett etter rett serveres med tilhørende viner fra de beste vinhusene i Piemonte. Skulle ønske jeg ikke var så ung, at jeg heller fikk oppleve dette nå. Jeg har en tanke om at jeg hadde satt enda mer pris på øyeblikket. Eller er det bare sånn, at ved å våge seg inn i retrospektive tanker så skulle man ønske man satt enda mer pris på det? Etter dessert får vi omvisning på slottet. Historie som strekker seg tilbake 1350 utfolder seg rett foran øynene på meg. Jeg innset at ikke alle får denne muligheten. At jeg er veldig heldig.

    Portugal. Min samboers tante var labansvarlig på et av Madeiras største vinhus. Vi skal på omvisning og i det hun åpner døren slår den søte lukten av Madeira på fat oss. Vi geleides inn inn på kontoret hennes. Det var visst ikke helt protokoll, å ha besøkende akkurat der. Men vi bare måtte prøve noe hun hadde spart til vi kom. Hun henter tre glass og opp av skuffen løftes en Madeira Bual 1965. Vi skåler og drikker resultatet av druer som ble høstet rundt den tiden pappa bestemte seg for å reise utenlands og bli sykkelproff. Rundt den tiden mamma lekte med dokker og lagde hytter i stua med søsteren sin. Det er så enormt lang historie i et glass. Vi skåler, før vi går videre til det enorme rommet der vinen lagres på store tanker. Lukten er ikke til å ta feil av. Tanten til samboeren min danser mellom tankene så den hvite lab-frakken hennes flagrer. Fred over hennes minne. Jeg tar på en tank som lekker en søt tjære ut av treverket. Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg må være ufattelig heldig.

    Italia. Vi går gjennom trange humpete gater i den lille landsbyen pappa bor i. Lazio i Italia har en litt røff, upolert stil. Det klassisk italienske her er, med unntak av Roma, ikke særlig pompøst eller smykket med statuer og gull. Det er i utgangspunktet en litt fattig region som bærer preg av at alle småbyer i lang tid har måttet betale høye skatter og avgifter som har gått rett til hovedstaden. Rundt hjørnet roper en eldre herremann etter oss. Vil dere komme inn og ta en matbit? Jøss, er dette i det hele tatt en restaurant tenker jeg. Nei, i dag er fin dag, sett dere ute sier mannen. Utenfor døren hans står vi på en smal fortauskant med sprukken asfalt. Ut kommer han med et lite rundt bord og to forskjellige plastikkstoler. Sønnen min Hugo må pent finne seg i å sitte på fanget. Her får vi ikke anledning til å bestille noe som helst, kona som står på kjøkkenet lager det som lages kan den dagen og det er bare å ta i mot. Ferske råvarer og grønnsaker fra egen hage blandes i tomatsaus. Hun koker pastaen helt perfekt al dente. På bordet slenger mannen er karaffel med «vino da tavola» så det skvulper over og etterlater rødvinsmerker på hele den hvite papirduken. Etter smaken å dømme har kanskje innholdet stått åpent en dag for mye. Muligens er det blanding av rester fra flere viner. Jeg vet ikke, det har ikke noe å si. Hugo gaper over en gaffel surret i pasta og tomatsaus. Han tygger og tygger før han bryter ut i en latter av glede, med tomatsaus i hele ansiktet.

    Jeg innser at ikke alle får denne muligheten. At jeg er verdens heldigste.